Dette er en kronikk, skrevet av Jan Olli, samfunnskontakt i Finnmark kraft AS. Kronikken ble opprinnelig publisert i Nordnorsk debatt.

I vindkraftsaker, som i stort sett alle arealsaker, står reindriftens interesser og rettigheter sentralt. Reindriftsnæringens rettigheter, så vel som andres rettigheter, skal selvfølgelig respekteres. Men når samiske interesser snevres inn til kun å gjelde direkte berørte grupper, utelates store deler av det samiske samfunnet. Det hindrer en bredere og nødvendig debatt om hvordan vi sikrer hele den samiske kulturens fremtid.

Finnmark Kraft ble etablert i 2009 etter initiativ fra FeFo, (Finnmarkseiendommen/Finnmárkkuopmudat) med hovedmål om å sikre kontroll over egne ressurser gjennom lokalt eierskap. Finnmark kraft AS eies av samtlige kraftselskap i Finnmark, samt FeFo og Ymber (Nord-Troms). For å sikre formålet med etableringen fikk Finnmark kraft en enerettsavtale av FeFo, som setter klare krav til oss for å operere i tråd med formålet i Finnmarksloven. I hovedsak går det ut på at utbygging skjer i tråd med ønskene til lokalsamfunnet/kommunen, samt å sikre lokal verdiskaping i størst mulig grad, og ivareta hensynet til den samiske kulturen og samiske rettighetshavere.

Tillatelse til å bygge vindkraftverk gis etter en omfattende prosess etter plan- og bygningsloven og etter energiloven. Kommunen er myndighet etter plan- og bygningsloven og formålet med den kommunale prosessen er en områderegulering. I denne prosessen kan kommunen stoppe prosessen ved flere trinn, men har ikke anledning til å gi endelig tillatelse, det vil si konsesjon. Konsesjon kan bare gis av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), eventuelt departementet, men bare dersom kommunen først har godkjent en områderegulering med vindkraft som formål. Kommunen har med andre ord en vetorett, men endelig tillatelse ligger til statlige myndigheter.

Disse to prosessene er i stor grad samkjørt, blant annet med høringer, konsultasjoner, konsekvensutredninger, samt kommunale og statlige behandlinger. Hensynet til samiske interesser står sentralt i både den kommunale og statlige behandlingen, der reindrift naturlig nok står i en særstilling. Som tiltakshaver er vi pålagt å utrede konsekvenser for reindrift og annen samisk utmarksbruk. Berørte samiske interesser har rett til konsultasjoner etter sameloven, for å sikre statens forpliktelser etter Grunnloven og internasjonal rett. Det synes vi er helt flott. Det skulle bare mangle at berørte samiske interesser ivaretas på en skikkelig måte og at deres rettigheter respekteres.

Et paradoks i dagens praksis er at bare direkte berørte samiske interesser inkluderes i prosessen. I utredningsprogrammet er hensynet til reindrift og andre samiske naturbrukere ivaretatt, og de har også rett til å bli konsultert. De aller fleste samer er imidlertid ikke tilknyttet reindrift eller annen tradisjonell naturbruk. Jeg er et eksempel på det, uten at det gjør meg til mindre samisk. Ikke noe sted i regelverk, eller veiledere, er det nedfelt at det samiske samfunnet som sådan, uavhengig av næringstilknytning, yrke eller levesett, også skal være en del av vurderingsgrunnlaget for at et tiltak skal tillates eller ikke. Resultatet blir at kun en liten del av oss omfattes i disse prosessene.

Det er flere store svakheter med dette:

• Størsteparten av oss er usynlig
• Ting som er avgjørende for overlevelsen av den samiske kulturen, som sådan, er ikke med i vurderingen

Denne usynliggjøringen av de aller fleste av oss er selvsagt ikke bevisst, men like fullt en usynliggjøring. Gjerne er det de samme som rammes hardest som har tapt mest, både språk og identitet, i fornorskningen. Det å ikke bli sett er sårt og vondt, og dessverre en realitet som mange samer har opplevd gjennom tidene.

Enda mer alvorlig er det at grunnlaget for bosetting i samiske områder ofte overses i vurderingene. Attraktive jobber og bomiljø er helt sentralt, og i denne sammenheng kan man ikke isolert se på kun de jobbene som er direkte knyttet til vindkraftverket. Det må til en langt mer helhetlig tilnærming. Attraktive bomiljø krever blant annet gode kommunale tjenestetilbud, fritids – og kulturtilbud, og levende samfunn. Ingenting av dette kommer uten en underliggende verdiskaping som deriblant sikrer god kommunal økonomi og et næringsliv som bidrar til å opprettholde et godt fritids- og kulturtilbud.

Alle forstår at dette ikke er nok for å sikre den samiske kulturen, men dersom ikke unge mennesker finner det attraktivt å bosette seg i de samiske områdene, så dør den samiske kulturen i disse områdene. I mange områder i Finnmark er det, tragisk nok, nettopp det som har skjedd i altfor stort omfang allerede.

Det som i tillegg kreves er å sikre framtida til det samiske språket, vi må kjenne vår egen historie og vi må blant annet ha samiske kulturtilbud. Dette er imidlertid det offentliges ansvar, i første rekke staten og Sametinget. Disse aspektene drukner imidlertid i det ensidige fokuset på direkte samiske interesser og rettighetshavere. Med en slik snever tilnærming til det samiske samfunn kommer all framgang til gunst for noen få, mens det samiske samfunnet som sådan forvitres sakte, men sikkert.

De siste årene har flere og flere ønsket å ta tilbake sin samiske identitet og kultur. Det er med andre et momentum i det samiske samfunnet i dag, men vi kommer ingen vei med mindre grunnlaget er til stede.

Dersom vi virkelig ønsker å sikre den samiske kulturens fremtid, må vi utvide forståelsen av hva samiske interesser er. Det handler ikke bare om reindrift, men om språk, identitet, tilhørighet og livskraftige samfunn. Det samiske samfunnet er mangfoldig – og det må også politikken være.